Ung gravid og barnefar er ikke klar for å bli far

Du beskriver en vanskelig situasjon der du er gravid og ønsker å beholde barnet, mens kjæresten din sier at han ikke er klar for å bli far nå. Du angir ikke hvor lenge dere har visst om graviditeten, hvor langt du er på vei eller hvordan livssituasjonen deres er ellers. Du etterspør hvordan du kan være der for kjæresten din, samt hvordan du kan hjelpe ham til å se at dette kan gå bra.

Først har jeg lyst å anerkjenne det du står i. Du er gravid og må håndtere dine kroppslige og følelsesmessige reaksjoner på dette, i tillegg til å skulle være der for kjæresten din. Det er i tillegg mange praktiske ting som må organiseres fremover. Du hadde så klart hatt behov for støtte og oppbakking fra ham, og det må være sårt å ikke få dette. Jeg håper du kan få god støtte og omsorg fra andre i nettverket ditt inntil videre.

Siden jeg ikke vet hvor lenge dere har visst om graviditeten må jeg svare litt generelt om prosessen dere står i nå. Det er veldig vanlig å ha blanda følelser og opplevelser knyttet til nyheten om en graviditet. For mange vil det måtte bli en prosess der tanker og følelser bare må få lande noe først, og der tiden virkelig er til hjelp. Vi kan ikke vite på forhånd hvor lang prosess dette eventuelt vil bli for kjæresten din, og heller ikke hvordan det vil lande for ham til slutt.

For å hjelpe ham til å se at dette kan gå bra kan det være nyttig om han får hjelp til å uttrykke seg og sortere i det kaoset han har inni seg nå. Kan du forsøke å lytte til hva det er han faktisk bekymrer seg for, hva er han redd for, hva er det som forandrer seg for ham nå, hva der er som opprører ham mest? Tenk på at du ikke skal «overbevise ham,» eller ha motargumenter, men åpne opp for åpen samtale mellom dere. Kanskje kan du dele noe av dine første blanda følelser, om du har hatt det? Du har tatt valget om å beholde barnet, så det er ikke dette som er oppe til diskusjon. Poenget er å legge til rette for at han kan dele konkret det han kjenner på, og å unngå å havne i en diskusjon der du legger frem alt det positive med situasjon, og han låser seg i det negative. Noen ganger faller ting på plass når vi får til å dele og lytte på denne måten. Når det som skremmer oss er satt ord på, dukker det av og til opp mer nyanserte perspektiv. Og kanskje også noe positivt kommer til overflaten. Jeg vil tro at dere kan trenge flere runder med slike samtaler. 

Det kan godt være at det er nyttig for dere om han kan snakke med noen andre enn deg også. Kanskje gjør det for vondt for deg akkurat nå å skulle lytte til hans reaksjoner? Det er i så fall veldig forståelig. Kan han prate med egne foreldre eller søsken, venner som har barn? I tillegg vil jeg råde deg til å ta kontakt med jordmortjenesten i kommunen din, om du ikke alt har gjort det. Be om oppfølging og samtaler der. Jordmor kan hjelpe deg til å sortere i det du står i, og kjæresten din kan også bli med deg dit. Jordmor kan normalisere reaksjoner, støtte dere og hjelpe dere til å kommunisere om det dere står i nå.

Jeg ønsker deg lykke til!