Separasjonsangst og identitet i barneskolealder

Takk for spørsmålet ditt.

Du forteller at du har en datter som strever med noe som du ikke helt får tak på. Dette gjør at jenta di forsøker å unngå skole og SFO, og skylder på kroppslige smerter. Du nevner en mulig separasjonsangst. Jenta deres har siden første klasse måtte «bevise» at hun er jente, men har allikevel fremstått som trygg og sikker på seg selv. Skolen har ikke sett det samme, men dere opplever allikevel et godt samarbeid. Du søker nå råd om hva som er lurt å gjøre, hvordan dere kan få henne til å prate, og hvordan unngå at situasjonen blir verre. Du forteller ikke hvor gammelt barnet ditt er nå, jeg svarer derfor  på et mer generelt nivå.  

I tidlig barndom utvikles en videre forståelse for verden rundt barnet, og de oppdager i større grad alt det skumle som kan skje. Eksempelvis ulykker, sykdom, krig og død får ofte en større betydning, og frykten for alt dette skumle øker deretter.

Dersom barn tar opp slike tema er det viktig å ikke overse eller bagatellisere det. Da kan barnet få inntrykk av at du som voksen ikke tåler å stå i det vonde sammen med henne. Du forteller at jenta deres ikke klarer å sette ord på hva det er som plager henne, og at hun klager på kroppslige smerter. Det er vanlig å kjenne på kroppslige ubehag når en strever emosjonelt. Det vil også være enklere for barn å sette ord på det kroppslige ubehaget, heller enn følelsene. For å hjelpe henne til å få et språk for følelsene som skaper kroppslige plager, kan det være lurt å benevne de følelsene du antar at hun har. Så når hun er tydelig stresset eller redd i en situasjon, kan du sette ord på dette. Ikke still så mange spørsmål, men gjett litt på hva du tror hun kjenner på. Man kan for eksempel si: "nå ser jeg du er stresset, og jeg tror det ble vanskelig for deg at jeg skulle gå." Slik gir du språk til følelsen hennes, og viser samtidig at du forstår og at det er lov å ha disse følelsene. Gi så tilstrekkelig støtte til at hun kommer seg gjennom situasjonen.

Jeg vil i tillegg oppfordre dere til å forsøke å utforske hva det er hun bekymrer seg for eller er redd for at skal skje. Sett i gang en prat om dette i en nøytral situasjon når dere har det bra sammen, og det er god stemning. Mange vil tenke at å snakke om det vonde, vil gjøre det verre for barnet. Det viser seg heller å være motsatt. Barn kommer seg lettere gjennom det som er krevende, dersom omsorgspersoner er med og utforsker tankene og følelsene. Dere vil kanskje føle at dere famler i mørket, men dersom dere treffer på tema vil det være som å åpne denne døren for datteren deres. Typiske tema barn kan gruble mye på er døden, sykdom eller skade. Det kan høres ut som jenta deres er redd for å miste kontrollen på dere som foreldre, og at hun muligens er redd for hva som kan skje med den enkelte når dere er fra hverandre. Kanskje dere kan legge til rette for en god prat rundt dette? Det er lurt å sette av god tid til slike samtaler, eksempelvis i sengen før leggetid, og ikke på vei ut dørene om morgenen.

Det kan også være nyttig å normalisere slike tanker, eksempelvis ved å trekke frem at dere selv har hatt en periode der dere var veldig redde for å skilles fra mor/far. Det er ikke uvanlig at barn i perioder strever med å komme seg på skolen pga. ulike bekymringer.

Du beskriver også at jenta deres har jobbet mye med hvem hun er, spesielt knyttet til kjønn. Hun virker allikevel trygg og sikker på seg selv, men at dere som foreldrene syns dette ble vanskelig. Det kommer ikke frem av spørsmålet ditt om dette fortsatt er krevende for dere. Hvis dette fortsatt er vanskelig kan det være fint å være bevisst på at foreldres bekymring fort kan smitte over på barnet. Det kan av den grunn være lurt for dere som foreldre å søke råd om hvordan dere kan stå tryggere i situasjonen, og få tips om hvordan dere kan snakke med barnet på en god måte.

Det er godt å høre at dere har en god dialog med skolen. Det er mulig for foreldre å be om tettere oppfølging fra skolens side. Typiske tiltak kan være at jenta deres kan komme inn i klasserommet litt før alle andre, en tettere oppfølging i overgangen mellom skole og SFO. Hvis dere ønsker samtaler for foreldre og/eller barnet kan helsesykepleier på skolen være til hjelp. Dere kan også søke veiledning hos Barne- og Familiesenteret i Stavanger.

 Med vennlig hilsen spesialpedagog ved Barne- og Familiesenteret