SVAR
Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.
Takk for et spørsmål som nok mange kjenner seg igjen i.
Du sier du vet at det er normalt med 3 års trass, men at du opplever at dette føles som noe mer enn det.
Jeg starter med begrepet 3 års trass. Det er et kjent begrep. Jeg er redd begrepet er villedende. Det kan få oss til å tenke at barnet trasser fordi det vil være vanskelig.
Vi vet at det skjer mye i et barns hjerne fra 0-3 år. Barnet starter med å føle og fornemme. Etter hvert blir de mer bevisst på sine behov og forsøker å få dekket behovene gjennom å gi ulike signaler. Rundt to års alder setter de flere ord på det de har behov for. Rundt 3 års alder bruker de begrepene de har lært til å tenke med, og de begynner å planlegge. De ser for seg hvordan de ønsker at ting skal være. De ser kanskje for seg at det skal stå nugatti på bordet til frokost, eller at de skal få en spesiell kopp. Når dette er viktig for de, og det ikke blir som de tenker, virker hverken tankene eller planleggingen. Da er det jo ikke vits i å planlegge. Verden oppleves urettferdig, og ting kan gå i knas.
Vi voksne kan også bli vanskelige/trassige, når vi ikke får det som vi har planlagt. Vi har derimot lært oss å være mer fleksible enn en 3 åring, og vi kan formulere hva som er galt. 3 åringen kan bare kjenne at dette ble fryktelig feil. Når det er full fyr i hodet, er det ikke lett å finne ord, og ikke alltid ellers heller. Følelser og atferd kommer sjelden helt ut av det blå. Det er en hendelse, en sint stemme, krangel, en fornemmelse i kroppen, et blikk som kan være misforstått osv, som gir ubehag og barnet må uttrykke.
Det beste du som voksen kan gjøre, er å prøve å legge merke til/fornemme, hvordan barnet ditt har det inni seg. Det betyr at du selv må være på plass følelsesmessig. -Ikke for stresset av andre ting, eller for oppgitt over atferden som utspiller seg foran deg. Det kan være ok å ta et skritt tilbake, sette seg ned på samme nivå som barnet, og se etter hvordan barnet har det.
Forsøk å sette deg inn i hvordan barnet ditt har det, forsøk å kjenn på hvilke følelse det har. Det kan gjøre at vi da skjønner mer hvordan det er å ha det slik. Da kommer vår empati mer på plass, og vi kan si: Oi, nå er det ikke greit å være deg.
Når barnets hjerne er i kok, er den ikke i stand til å oppfatte hva som blir sagt. Barnet kan likevel fornemme om det blir møtt på følelser, eller det møter motstand. Derfor er det best å forsøke å skape ro, gjennom selv å være rolig. Senere kan vi sette ord på at jeg skjønner du ble skuffet over noe. Når barnet opplever seg forstått, kan det lettere ta imot trøst og senere en samtale rundt det som skjedde. " Hva kan du eller mamma gjøre neste gang, for at det skal gå bedre".
Det handler ikke om at vi skal la barnet få det som det vil. Det handler om at barnet skal bli forstått på sine følelser, at vi aksepterer følelsene. At de ikke skal oppleve seg unormale eller at de gjør feil. Samtidig som vi forstår og bekrefter følelsene, må vi likevel sette nødvendige grenser. " Jeg skjønner at du ønsker det, og at det er leit for deg når det ikke blir slik, likevel må mamma si nei til dette,- fordi vi har planlagt noe annet i dag,- fordi vi spiser nugatti kun på lørdager, - fordi ....
På denne måten hjelper du ditt barn til å håndtere sine følelser sammen med deg, og senere mer og mer på egen hånd.
En god regel kan være; "Følg barnets behov når du kan, ta ledelsen når du må. " (Cos P)
Dersom du opplever å ikke ha nytte av dette, kan det være lurt å rådføre seg med barnehagen om hvilke tiltak de tenker er nyttige.
Med vennlig hilsen
Familieterapeut
Helsestasjonens familiesenter.